Hvis man ikke kan skrive eller publisere noe uten å tilkjennegi seg med eget navn så bør man faktisk holde kjeft. Da tåler det faktisk ikke dags lys.

Du tenker formodentlig på Salman Rushdi, William Nygård, Kurt Westergaard, Vebjørn Selbekk og andre som er drapstruet, og selvfølgelig pressen som lot seg knele i en angst de kalte for “respekt”?

Hva vil det si, “å stå for det man skriver”, er det å gi en mulighet til fysisk konfrontasjon? I en verden hvor det viser seg vanskelig å leve med ytringsbeskyttelse, kan man da legge til grunn at ytringsansvar er en last det er rimelig å pålegge når argumenter og ord egentlig ikke trenger et ansikt? De største ytringsrettene i demokrati er anonyme. Til høsten følger på nytt et valg: Utifra dine argumenter, hvorfor skal ikke valg være åpne?

Ja, helt klart. Man må for all del ytre seg frimodig og bramfritt om dette og hint i offentlige fora, gjerne også om spesielle og kontoversielle tema, men selvsagt under fullt navn. Så vet man hvem du er, og hvor du bor. Det kan ha en rent ut frapperende effekt på debattklimaet, det der. Så da er det vel bare til å kjøre debatt?

Ja, og så kan man som en baby på krypestadiet rulle og balsamere seg med hva man har ytret om det ene og hitt på internett. Selvskading i verste fall – eller av andre. Så står man der synlig balsamert for resten av livet, uten mulighet til selv å plukke det av, stadig påminnet av andres plukking. Vi endres, verden endres, fremtiden er usikker.

De som krever anonymitet, forutsetter glatt at verden i dag er verden i morgen. Hva sporene de legger på internett vil bety for deres liv er de ikke nøye med. Den samme mangelen på å ta vare på seg selv krever de av andre. Urimelig. 30 års elektroniske spor har vi ikke erfaring til å bedømme følgende av!

“Rigrim Gjallarhorn” Du tillegger meg kommentarer som ikke er relevante i min åpne meningsytring, med fullt navn. Jeg kommenterer vanligvis ikke fiktive og anonyme kommentarer. Dette er et unntak. Har du mer å si så bruk ditt eget navn.

mvh Gunnar Hiim. Ha en fin dag:-)

Jeg kan ikke se annet, Gunnar, enn at du påstår at jeg tillegger deg noe. Hva du i tilfelle mener at det er, må du påpeke.

At du angriper anonyme, setter oss i konnotasjoner til feighet og en umiskjennelig smak av ansvar for noe vi ikke er skyld i, og ikke samtidig imøtekommer en debatt med anomyne er ubegripelig. Hadde du bare bestemt deg for at du står for sannheten, at andre argumenter ikke gjelder, eller at anonyme ikke evner å formulere seg eller har en verdi du kan annerkjenne?

Forøvrig er det ikke noe ved mitt svar som burde trigge deg til å gå på min person. Du bekrefter forsåvidt poenget mitt med den usaklige avsporing som utnyttes. Ord og argumenter blir tomme når kravet er ansikt til ansikt. At “du gjør et unntak” virker noe pompøst. Selv har jeg ikke noe behov for å vise meg frem på internett.

Heldigvis så har jeg tilgode å oppleve debatter på TV der debatantene sitter bak forheng og blir loset ut og inn fra studio med hetter over hodet pga at de ikke tør å stå for sine egne meninger.

Gunnar,

Mitt inntrykk er at vi i Norge stort sett viser særlig respekt for politikere og journalister – våre fremste meningsytrere og meningsdannere. At vi har en slik innebygget omsorg for dem er flott, og at det gjelder nært uavhengig av partitilknytning.

TV er ikke internett, men jeg har jo sett intervjuer med folk som lever under politibeskyttelse. Westergaard f.eks.

Hang til eksibisjonisme er heller ikke bra, og på TV virker det mot sin hensikt: Ekshibisjonistene mener lite – men noe om alt -, er overflatiske og har ikke ansvar for sine meninger. En form for politikere. De kalles rikssynsere. Hvis man er anti-ekshibisjonist vil man ikke på TV, det betyr imidlertid ikke at meningene er mindre verdt. En typisk svakhet ved TV: For mye klovnerier.

Du har ellers unngått alle mine kritiske innspill med avledningsmanøveren din om TV.

Gunnar Hiim

Jeg er som du ser ikke anonym. Jeg er også kjent her på Origo for ikke å være videre begeistret for islamsk innvandring. Nå betaler jeg etterhvert prisen for dette. Jeg mister oppdrag i jobbsammenheng pga mine “feile meninger”. Nå i ettertid ser jeg at det var en tabbe å ikke forbli anonym.

Sitat. “Anonyme meningsytrere slenger veldig ofte ut dårlig funderte og uoverveide meninger i hytt og pine. Det kan man lese i mange av innlegga som ikke krever identifikasjon.” Du mener kanskje feile meninger?

Jeg ble anonym etter å ha blitt “oversprøytet” med ca 40 SMS fra fremmede galninger med falske avsendernummere. Innholdet kan vel kalles truende. Etter å ha fjernet mellomnavnet mitt på Gule sider, så ble det 20 av oss i stedet for bare en.

Hiim: “Rigrim Gjallarhorn” Du tillegger meg kommentarer som ikke er relevante i min åpne meningsytring, med fullt navn. Jeg kommenterer vanligvis ikke fiktive og anonyme kommentarer

Her må du skille mellom annonyme debatanter, som bør nektes adgang, og debatanter med nikknavn hvis ID er kjent i redaksjonen, noe som gjelder de aller fleste her.

På enkelte “nettaviser” o.l. er det nok å “bekrefete sin ID” ved å svare på en epost, gjerne til “kongen@hotmail.com” eller annen like falst epost. Disse bør stenge luka.

At origo tillater folk å bruke kallenavn, etter å ha identifisert seg ved registrert mobil, er noe helt annet. Dette gjør at folk kan hevde egne meninger, uten å få problemer på jobben. Sakelige innlegg bør besvares sakelig, uansett om det signeres “OddEva” eller “Odd Even Salte”, “Per Hansen” eller lignende.

Slutt å ta mannen, ta ballen!

PS: Damer, jeg tørr ikke be ham ta dama, av frykt for at jan gjør det.

Er det Ranveig Frøvik på bildet der?

Det er en av hennes stygge tanter. Skal ikke si at Frøvik er heks, men husk at sopelimen snart skal på EU-kontroll Ranveig.

Selv jeg som vokste opp med Hiim-kok i kjelleren vet forskjellen på “anonyme bøller” og folk som skriver under psedonym.

Anonyme bøller er fjortisser som sitter på mækkern med laptopene sine og ler seg skakke over alt de kan lage av støy og stygge ytringer. Og se at folk går på det. Kanskje noen uvitende gråter en skvett og aldri mer skriver på fora.